I fjor høst ble det kjent at Johan Lindeberg returnerer til J.Lindeberg, merket han selv startet, etter nesten ti år. Nå forteller han om veien dit, comebacket og tankene om den moderne kvinnen.

I forbindelse med pressevisningen av FW17-kolleksjonen – den første etter at han kom tilbake til merket – er han tilstede i Oslo, kort tid før han skal gjøre comeback med visning under Fashion Week Stockholm.

– Da jeg spiste lunsj med Renzo Rosso (Diesel-eier journ.anm) i Italia i går, snakket vi om minner. I 1990 var jeg i København og gikk forbi Diesel i et butikkvindu, som på det tidspunktet omtrent ikke eksisterte i Sverige, og forelsket meg umiddelbart i livsstilen om jeg ble presentert for. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville jobbe for dem og fløy ned til Milano. Iført en t-skjorte hvor det sto I want to die with my blue jeans on banket jeg på døren og sa til Renzo: ‘Jeg vil jobbe for deg’. Det tok tre måneder: han sa nei, jeg sa ja, han sa nei, jeg sa ja, og til slutt ble jeg distributør for Sverige, forteller Lindeberg, før han fortsetter:

– Renzo kom på besøk og sa: Johan, jeg trenger at du hjelper meg i USA. Ok, sa jeg, og ble med ham ned til Italia. Kort tid senere var jeg administrerende direktør for Diesel USA.

Etter å ha etablert Diesel i Sverige med stor suksess, fløy Rosso over til Sverige og ba Lindeberg om å hjelpe ham ned noen utfordringer i USA. Kort tid senere var han ansatt som administrerende direktør for hele landet. Designeren forteller at formålet med Diesel var å utfordre konkurrenten Levis. Han overbeviste Rosso om å gå motsatt vei av alle andre og de to levde som rockestjerner i seks år, før historien brått tok en ny vending.

– Det var helt bananas. En dag kollapset jeg ombord på et fly. Jeg hadde jobbet så hardt så lenge, så jeg begynte på medisiner og gråt i tre måneder, før jeg bestemte me for å kjøre gjennom Europa på motorsykkelen min.

Kjørende fra golfbane til golfbane på det franske bondelandet som et forsøk på å stake ut en ny retning i livet, var det noe som vekket oppmerksomheten hans.

– Jeg har alltid elsket golf fordi den første kjæresten min, som forresten var den vakreste jenta på hele skolen, var klubbmester i golf. Det var hun som lærte meg å spille. Men jeg så hvor kjedelig golf hadde blitt: alt var bare beige, cocky, store bukser og bla, bla, bla.

På et tidspunkt gikk det opp for ham at han ønsket å gjøre et skifte innen golfmote, og skape et eksklusivt klesmerke som skulle fungere på lik linje som de store motehusene. Det viste seg å være svært kostbart og han møtte på mange som mente at å revolusjonere golfmote var umulig, men Johan Lindeberg sto på sitt. Målet var å utfordre Ralph Lauren.

– Det var et beskjedent mål jeg satte meg.

Det tok til sammen seks år før J.Lindeberg var et faktum – klesmerket som også ble en slags politisk aksjon for designeren selv. Han tenkte at hvis han kunne komme på innsiden av konservative country clubs i USA og få disse mennene til å kle seg i rosa bukser og tettsittende klær, så ville de også tenke nytt og ta mer moderne beslutninger. Og bit for bit ble etterhvert merkevaren J.Lindeberg bygget opp.

– Jeg stylet blant annet David Gahan i Depeche Mode for Playing the Angel-verdensturnéen og Brat Pitt for Golden Globe. J.Lindeberg ble til en stor bevegelse rundt om i verden.

Suksessen til tross, etter 8 visninger i Milano, hadde Lindeberg og investorene ulike planer  og idéer for fremtiden. Samtidig som han var sterkt knyttet til det selvtitulerte merket og var redd for eventuelle reaksjoner fra familien, følte han seg kreativt fanget i selskapet. Under et styremøte i mai 2007 reiste han seg opp og erklærte seg ferdig.

– Jeg har en lav smerteterskel. Hvis noe gjør vondt, må jeg gå videre. Det var nok den beste beslutningen jeg noen sinne har tatt, fordi jeg kunne ha endt opp med å bli værende der, år etter år, bare fordi det var mitt eget navn. Så jeg gikk videre og hadde 10 fantastiske år hvor jeg fikk jobbe for blant annet Justin Timberlake og Jay Z, i tillegg til å skape suksessen BLK DNM, som jeg ble hentet inspirasjon fra hjembyen min for å skape.

Johan Lindeberg vokste opp i Sør-Sverige på 60-tallet med en pappa som var journalist og kjempet for kvinners rett til å jobbe som prester, sammen med resten av den politiske lille byen de bodde i – full av sterke kvinner som sto på barrikadene. Han er selverklært feminist, en engasjert og tilstede pappa for 16 år gamle Blue og mener at verden trenger et dynamisk skifte i form av at kvinner kommer til de store maktposisjonene. Han er lei av å se menn dominere toppjobbene og forteller at han håper at verdens kvinner kan lede oss mot en bedre verden.

Før oppstarten av BLK DNM hadde han aldri holdt i et kamera, men bestemte seg fort for å lære seg å ta bilder, for selv å kunne fange den visuelle essensen av klesmerket. Han forteller at han ble godt kjent med modellene fordi ’80% av å være en god fotograf handler om å finne kjemien’. Idéene og visjonene for å videreutvikle BLK DNM var mange. Men så en dag ringte Stefan Engström, administrerende direktør i J.Lindeberg siden 2007.

– Han ringte og sa: Johan, jeg kan ta dette til ett nivå uten deg, og til et helt annet nivå sammen med deg. Har du lyst til å komme tilbake?

I over 20 år hadde det vært prestisje mellom de to designerne og selv hadde han ikke vært inne i en J.Lindeberg-butikk på over 10 år. Men i desember for et drøyt år siden ble han, som grunnlegger av selskapet, invitert til å holde tale på julebordet. Å møte 150 mennesker i døra kombinert med å se navnet sitt over alt gjorde ham emosjonell.

– Jeg er veldig takknemlig for at Stefan tok kontakt med meg. Men å gå tilbake til et forhold er vanskelig, det har vel alle vært med om i livet.

For å være sikre på at et nytt samarbeid virkelig ville fungere, hadde de lange samtaler under mange middager om fremtiden til J.Lindeberg. Engström hadde tatt merket i den ene retningen og Lindeberg hadde gått i den andre. De var estetisk usynkronisert. Gründeren var klar på at han ønsket å gjennomføre to prosjekter i forbindelse med hjemkomsten til J.Lindeberg, hvorav det ene var å skape ett uttrykk.

– Logoen til J.Lindeberg heter jo The Bridge, nettopp fordi den ser ut som en bro, og er for meg et veldig viktig symbol. Over alt i verden er det fullt av turbulens og krig. Som fotograf har jeg reist mye til områder som Nepal og Jordan, noe som virkelig har engasjert meg. Jeg sa til Stefan at jeg tror at et klesmerke kan være enda viktigere enn politikere i dagens verdenssamfunn, fordi det er et fellesskap uten landegrenser. Jeg tror ikke på idéen om pass. Du trenger ikke et pass for å tilhøre J.Lindeberg-livsstilen.

Uttrykket ble hetende The Bridge Series, en kommunikasjonsplattform i form av et magasin som foreløpig har kommet ut i to opplag. Her bidrar et knippe sterke individer med sine tanker og idéer, etter å ha blitt spurt om å reflektere over eget liv, arbeid og syn på verden.

Det andre prosjektet var å løfte fokuset på dameklærne, som han de siste fem sesongene mente ikke var designet for den moderne, dynamiske kvinnen, og som han selv aldri hadde prioritert da han fortsatt jobbet i selskapet. Bortsett fra noen detaljer fra hans egne tidligere J.Lindeberg-kolleksjoner, har han forandret alt fra tiden han har vært borte fra merket. Han beskriver det nye uttrykket som en hverdagslukrativ, moderne og anvendelig garderobe med en liten fransk twist, samtidig som den sportslige innflytelsen er godt bevart.

– Du kan ikke skape et moderne livsstilsmerke uten å inkludere kvinner. For meg er ikke det moderne. I tillegg til å vite hva kvinnene jeg jobber med ønsker å kle seg i, har jeg en fordel i at jeg kjenner mange kvinner. Det er lett for å produktene mine å nå ut.