Det er ingen tvil om at motebransjen elsker ull, men hvor opptatt er den egentlig av velferd og prosessen bak den trendy ullgenseren? Vi tok en prat med norske designere om hvilke verdier som bør ligge bak produksjonen av ullklær. 

LES OGSÅ: Armani blir pelsfrie

“From sheep to shop”

Tidligere i høst lanserte Devold sin nye kolleksjon spesielt utviklet for løping, denne gangen i form av en teknisk ullkolleksjon som skal gi maksimal komfort. I en pressemelding knyttet til slippet av kolleksjonen, understreker de at dyrevelferd og sporbarhet er viktige faktorer i produksjonen, i tillegg til at kolleksjonen kun inneholder biologisk nedbrytbare fargestoffer. Konseptet “from sheep to shop” bygger på at Devold har full kontroll på hele produksjonslinjen – fra sauene klippes på New Zealand til plagget er i butikk. De tar også sterk avstand fra mulesing – en omstridt metode for å unngå parasitter og minke kostnadene i ullproduksjon.

For mens bruk av pels i motebransjen er mye omdiskutert, som da Pamela Anderson raste mot Canada Goose i et åpent brev, hører man kanskje ikke like mye om ullproduksjon. Spesielt teknikken mulesing har kommet i søkelyset den siste tiden – metoden er en kirurgisk fjerning av hudstykker rundt sauens haleparti, der inngrepet blir foretatt uten bedøvelse og er veldig smertefullt. Mens mulesing ikke brukes i Norge, er det utbredt i utlandet og kan derfor være brukt i garn og ull med utenlandsk opprinnelse.

Vera & William: – Hvor ligger egentlig skylden?

Det norsk-italienske merket Vera & William designer high end ullklær med formål om å både være funksjonelle og vare lenge. De er på Dyrevernalliansens liste over merker som bruker ull uten mulesing. Kreativ direktør og grunnlegger av det norske merket, Anne Cecilie Rinde, sier det er på tide å rette fokus på ullproduksjon og mulesing i et større perspektiv. I tillegg til å stille spørsmål om hvem som står til ansvar og hvordan man kan rydde opp i en problematisk industri.

TAR AVSTAND: Anne Cecilie Rinde designer high end-plagg i blant annet merinoull og tviholder på en etisk forretningsmodell. Foto: Rindesign

– Jeg har siden start tviholdt på en etisk og bærekraftig forretningsmodell. Dette innebærer blant annet langsiktige og nære samarbeidspartnere, fremfor å flytte rundt og sette produksjonen rundt på anbud. Jeg benytter lokale og korte verdikjeder i Italia for minst mulig transport. Jeg handler med få, faste leverandører og produsenter – samt forsøker å påvirke til videre sertifiseringer på flere viktige områder i produksjonen. Først nå etter mange års arbeid – samt en positiv holdningsendring og vilje generelt bare de siste årene, kan jeg endelig glede meg over godt sporbare og transparante verdikjeder bak hele Vera&William-produksjonen. Men dette er selvfølgelig ingen hvilepute, tvert imot, sier Anne Cecilie til VIXEN.

Hun beskriver mulesing som en konsekvens av det store forbruket og ønsket om lave kostnader. Selv har merket blitt utviklet fra en visjon om å produsere færre, mer eksklusive produkter.

– Sterke markedskrafter har lenge presset priser på disse råvarene, og fortvilte bønder har enten måttet gi opp eller direkte blitt presset i retning av en mer kynisk, hard og industriell drift – der fokus på økt volum og lavere produksjonskostnader har blitt en ren overlevelsesstrategi. Husdyrdriften som lenge har blitt drevet av familier gjennom generasjoner og gitt et godt og trygt levebrød byttes ut med usikkerhet, større besetninger – tidspress ved stell og klipping, mindre, dårligere og kanskje mer tvilsomme arbeidsstokk, kostnadseffektive løsninger på problemer som sykdommer og parasitter osv. Derav metoder som mulesing, som igjen er et tragisk utfall av avling etter større hud, som gir økt produserende flate og dermed mer ull per dyr. Men hvor ligger egentlig skylden her? Hvem skal være med å rydde opp igjen? Det enkleste er selvfølgelig å liste seg ut bakveien og stikke av gårde til nye erobringer, uten å påta sin del av ansvaret, slik mange av de store allerede har gjort. De som blir igjen og forsøker å endre til det bedre står det nok mer respekt av, i mine øyne.

Hun poengterer også at mulesing kan være en liten brikke i en større sammenheng.

– Rovdrift, dyreplageri, utnytting kan like gjerne skje i flere ledd gjennom en lang og uoversiktlig verdikjede. Mulesing er dessverre bare én del av dette og bør settes inn i en langt større kontekst – ikke bare som en grufull metode og direkte mishandling. Det råder fremdeles stor uvitenhet, ansvarsfraskrivelse og halv-sannheter utover mulesing. Hvilket jo i bunn og grunn er et resultat av fast-fashion, eskalerende forbruk og et endeløst ønske om mer for mindre.

Anja Stang: – Sender viktige signaler ved å være transparante

Journalist og greenfluencer Anja Stang er redaktør for det grønne nettstedet Green House, hvor hun fokuserer på bærekraftig mote og en grønnere hverdag. I et blogginnlegg stiller Anja spørsmål om hva som skjedde med pelsdebatten, ettersom merker som danske Saks Potts den siste tiden har fått en stor opptur. Anja sier det er viktig at store merker viser åpenhet bak produksjonen.

Anja Stang

MER ÅPENHET: Anja Stang sier merkene bør fortsette med åpenhet rundt produksjonen av klærne sine. Foto: Julie Pike

– Det er supert at merker tar avstand fra mulesing og at de produserer med full sporbarhet. De får også ekstrapoeng for å bruke biologisk nedbrytbare fargestoffer, siden kjemiske fargestoffer utgjør et stort miljøproblem, sier Anja til VIXEN.

Hun sier åpenhet om prosessen bak klærne er viktig for forbrukerne, ikke minst fordi teknikker bak produksjonen av klærne er ukjent for mannen i gata.

– Jeg tror få “vanlige” forbrukere vet at mulesing finnes, eller hva fenomenet innebærer, så det er fint med informasjon slik at folk kan ta informerte valg. Personlig ble jeg litt nysgjerrig på hvordan produsentene isteden unngår parasitter?

Er det viktig at klesmerkene er åpne om produksjonen sin? 

– Store merker sender viktige signaler ved å være transparante og ansvarlige, og jeg ser en tydelig tendens til større fokus på både miljø og dyrevelferd i hele klesbransjen. Ikke minst fordi stadig flere forbrukere forventer det!

Pierre Robert: – Bevisst på vår egen påvirkning

Tidligere i år lanserte Pierre Robert et ekslusivt samarbeid med Hanneli Mustaparta. Det norske merket, som spesialiserer seg på ullundertøy og basics, tar også avstand fra den omstridte ullmetoden. I Norge er man ikke lovforpliktet til å oppgi hvilket land et klesplagg er produsert i, men Pierre Robert sier likevel at det er viktig for forbrukeren å vite hvor plagget de kjøper kommer fra.

– Vi mottar et sertifikat fra eksportøren som leverer fiber til videre behandling. Vi kjøper mesteparten av vår merinoull fra Sør-Afrika, hvor mulesing er forbudt og hvor de klimamessig ikke har de samme utfordringene som i Australia og dermed ikke samme behovet for mulesing. Vi kjøper midlertidig også noe ull fra Australia og da etterspør vi en egen type dokumentasjon som sikrer at ullen er mulesingfri. At den er det blir sikret av en nøytral tredjepart, sier kommunikasjonssjef i Pierre Robert, Bettina Johnsen, til VIXEN.

SAMARBEIDSKOLLEKSJON: Hanneli Mustaparta teamet opp med Pierre Robert for en eksklusiv ullkolleksjon, uten mulesing. Foto: Pierre Robert

Hvor viktig er det med åpenhet om prosessen bak klærne?

– Vi er rett og slett avhengig av innsikt i alle prosessene og screener alle våre leverandører etter etiske kriterier. Deretter følger vi opp via rapportering, eksterne revisjoner og personlige besøk. Dette er tidkrevende, men vi anser det som helt nødvendig. Det har blant annet ført til at vi må velge bort land som Bangladesh, hvor slik opp oppfølging per i dag ikke lar seg gjøre med de ressursene vi har.

Hvordan sørger dere for at produktene deres ikke kommer fra dårlige forhold? 

– Vi har en engasjert og dedikert CSR-ansvarlig (samfunnsansvarlig) og en bedriftskultur hvor dette er løftet høyt på agendaen. Pierre Robert stiller strenge krav til alle leverandører, og følger opp via personlig kontakt og besøk. Alle våre leverandører screenes nøye for blant annet arbeidsforhold og miljø før vi inngår en eventuell avtale med dem. Vi satser på langsiktige forhold, noe som bygger tillit og gir innsikt. Videre velger vi produksjonsland med omhu, da vi ser at vi er avhengig av at lokale myndigheter har regelverk og strukturer på plass, særlig når det gjelder HMS- og miljøkrav. Dette er en jobb som krever samarbeid, på tvers av konkurrenter, organisasjoner og myndigheter. Sist men ikke minst er vi bevisst på vår egen påvirkning i de krav vi stiller, for eksempel når det gjelder leveringstid. For korte frister gir økt overtid og press på arbeiderne, vi prøver å operere langsiktig og forutsigbart.

Holzweiler: – Ikke aktuelt å gå på kompromiss med kvalitet og bærekraftig produksjon

Det norske merket Holzweiler har gjort stor suksess med ullskjerfene de introduserte i 2012. Året etter inngikk de samarbeid med en ny produsent som de sier deler samme lidenskap for eksklusive materialer som lammeull. Nå har merket åpnet opp om viktigheten av etisk produksjon og åpenhet om prosessen.

Andreas Holzweiler

ÅPEN OM PRODUKSJON: Holzweiler sier det ikke er aktuelt å gå på kompromiss med verken kvalitet eller bærekraftighet. Foto: Holzweiler

– Det har aldri vært av interesse å støtte fast-fashion, men vektlegge tradisjoner og godt håndverk, sier Holzweiler i en pressemelding.

Derfor har Holzweiler valgt å vise forbrukerne hvordan produksjonen foregår, arbeidet som ligger bak og menneskene som gjør det mulig. De understreker at de er opptatt av bærekraftighet og oppfølging i alle ledd, der første steg er å bruke resirkulert ull.

– Brukt ull og stoff blir brutt opp til sin opprinnelige form, for så å kunne spinnes om på nytt sammen med ny ull til nye tråder. Fabrikken og eierene selv, med sine mange års erfaring, sørger for nøye overvåkning i alle ledd – hele prosessen fra sauenes leveforhold, ullens innhenting til toving, spinning, veving og fargingen. Med strenge krav til produksjonen, mye kjærlighet og godt håndverk oppnår skjerfenes kvalitet.