I dag er det fem år siden ulykken i tekstilfabrikken Rana Plaza som krevde 1138 liv og flere tusen skadet. Vi vet at forholdene har bedret seg, men hvor mye har egentlig skjedd? VIXEN har tatt en prat med Framtiden i våre hender og greenfluencer Anja Stang om status i tekstilindustrien. 

Hovedbilde: Instagram

LES OGSÅ: Dette betyr de feministiske budskapene hos Dior

Dagen før hendelsen kunne arbeiderne spotte sprekker i veggene, og man fryktet for at hele bygningen ville kollapse. De ble evakuert fra fabrikken, men ble beordret tilbake på jobb på grunn av et sterkt tidspress om produksjon som skulle leveres til ulike vestlige kleskjeder. Og beskjeden var klar: møtte de ikke opp, ville de miste jobben. Den 24. april 2013 kollapset bygningen som hadde tre etasjer mer enn det som var forsvarlig og som ingeniørene hadde bestemt, ifølge Aftenposten. Takket være korrupsjon kunne eieren av fabrikken, Sohel Rana bygge flere etasjer, for å kunne huse flere industrimaskiner, tekstiler og mennesker på jobb.

– Rana Plaza-tragedien var dråpen som fikk begeret til å renne over. Også før kollapsen var det mange ulykker, hvor tekstilarbeidere ble skadet eller døde på jobb. Men etter Rana Plaza var stemningen på bakken blant fagforeninger, forbrukere og i sivilsamfunnet litt sånn “no more bullshit”. Det er nok nå. Merkevareselskapene og fabrikkeierne i Bangladesh blir stilt til ansvar på en annen måte nå, sier Anja Bakken Riise, leder for Framtiden i våre hender i en e-post.

BANGLADESH: Hva er status fem år etter den tragiske ulykken i Bangladesh? Foto: Nora Brønseth /Framtiden i våre hender.

Bakken Riise husker at medieoppmerksomheten i Norge og svært mange andre land var stor etter ulykken.

– Folk som knapt visste at klærne som selges her kommer fra fattige land, fikk øynene opp for tekstilarbeidernes lave lønninger og farlige arbeidsforhold. Framtiden i våre hender fikk en flom av henvendelser fra folk som ville vite mer og hvordan de kunne engasjere seg for å få til endring, forteller hun videre.

– Etter Rana Plaza gikk fagforeningene for tekstilarbeiderne i Bangladesh sammen med internasjonale selskaper for å danne en sikkerhetsavtale, the Accord on Fire and Building Safety in Bangladesh, også kalt “Accorden”. Avtalen ble etterhvert signert av over 200 internasjonale kleskjeder og omfatter 1600 fabrikker. Avtalen er nå utvidet til å også gjelde selskaper som selger hjemmetekstiler, altså sengetøy, duker og håndklær produsert i Bangladesh.

I dag kunne Framtiden i våre hender fortelle at Kid Interiør har signert avtale for tryggere fabrikker. Samtidig skriver NRK at IKEA ikke ønsker å være med på en internasjonal sikkerhetsavtale. 

I mars besøkte Bakken Riise Bangladesh for å se hva sikkerhetsavtalen har ført til. Arbeidere hun snakket med fortalte om en merkbar forskjell. På fabrikkene skulle det nå være trygge rømningsveier, brannslukkingsapparater og førstehjelpsutstyr. I tillegg blir det utført jevnlige, uavhengige inspeksjoner. Men industrien i landet er stor, og av rundt 5000 fabrikker er det kun 1600 som er en del av avtalen foreløpig. Så flere store merkevareselskaper trenger altså å stille seg bak avtalen for å kunne få med de resterende fabrikkene.

BANGLADESH: Framtiden i våre hender besøkte landet i mars. Foto: Nora Brønseth /Framtiden i våre hender.

Hun forteller videre at store klesaktører i Norge som for eksempel H&M, Cubus, KappAhl, Lindex, Gina Tricot, Vero Moda, Jack&Jones og Voice Of Europe fremdeles produserer i Bangladesh. Også i land som Kambodsja og India er utnyttelse av arbeidskraft et stort problem. I tillegg vet man at det skjer i afrikanske land som Etiopia, hvor tekstilindustrien vokser.

Hva tror du er grunnen til at det er så lett å lukke øynene og se en annen vei, selv om man nå har ansikter på hvem som syr klærne man går med?

– Jeg tror ikke det handler om uvilje fra oss forbrukere, men om mangel på alternativer. Hva er egentlig forskjellen hvis jeg kjøper en bukse på H&M eller Zara eller Acne? Sannsynligvis er det nesten ingen forskjell for arbeidsforholdene for tekstilarbeiderne. Ulike merkevarer kjøper klær fra de samme fabrikkene. Her kommer vi i sivilsamfunnet inn. Vi må kanalisere folk sitt ønske om å ta vare på de som syr klærne våre, og legge press på merkevareselskapene sånn at de endrer atferd.

Hva kan vi gjøre for å unngå slike hendelser i fremtiden?

– Vi må presse de store selskapene til å ta arbeidernes sikkerhet på alvor. Alle selskaper som selger klær og hjemmetekstiler fra Bangladesh må skrive under på sikkerhetsavtalen. Vi må også passe på at de holder det de lover. Ikke bare i Bangladesh, men også i andre produksjonsland.

– I Bangladesh hadde jeg sterke møter med ofre fra Rana Plaza. En kvinne jeg møtte ble reddet ut etter å ha ligget i ruinene i over ti timer. Hun fortalte meg at hun hadde sett sprekker i veggen dagen i forveien. Hun ble redd og sa til mannen sin at hun ikke ville gå på jobb, men han sa at hun måtte. Som så mange andre, var de helt avhengige av inntekten. Dette er realiteten for de fleste tekstilarbeiderne i Bangladesh. De er så avhengig av den lille lønna de får, at de er tvunget til å akseptere det meste.

BANGLADESH: Bakken Riise fikk møte Nilufer Begum, en av de overlevende etter ulykken. Foto: Nora Brønseth /Framtiden i våre hender.

Korttidskontrakter, eller ingen kontrakter er realitetene. Derfor jobber man både hardt og overtid, og man tør heller ikke å kreve for mye.

– I et land med nesten 170 millioner innbygger og stor mangel på faglige rettigheter, er arbeidere enkle å kvitte seg med. Med nærmest uendelig tilgang på arbeidskraft, kombinert med en umenneskelig lav minstelønn, er dette en oppskrift på å systematisk holde tekstilarbeiderne nede. Her har de nordiske merkevareselskapene et ansvar. De må sørge for at de som syr klærne deres har trygge arbeidsforhold og en lønn å leve av. Det er den eneste måten å sikre at Rana Plaza aldri skjer igjen, avslutter Bakken Riise.

Motejournalist og greenfluencer Anja Stang driver nettstedet Green House. Hun er dessuten med i den norske huben til Fashion Revolution, en bevegelse som har oppstått nettopp i etterkant av Rana Plaza-ulykken. Denne uken er det Fashion Revolution Week, hvor det oppfordres til å ta et bilde av seg selv med et plagg på vrangen med merkelappen ut med hashtaggen #WhoMadeMyClothes. 

Hva tenker du man kan gjøre for å være mer etisk når det kommer til det sosiale aspektet?

– Mitt beste råd er å kjøpe brukt, og å støtte småskalafirmaer og designere som jobber så bærekraftig som mulig. De har ofte et tettere samarbeid med underleverandørene og håndlager også mye. Hvis du vil handle hos kjedene, så velg firmaer som har åpne leverandørlister og ytrer ønske om å bli bedre, også med tanke på etikk. Hvis forbrukerne stiller spørsmål og krav, vil endringer skje, sakte men sikkert.

BANGLADESH: Slik ser det ut i dag der Rana Plaza tidligere lå. Foto: Sigurd Jorde/ Framtiden i våre hender.

Hvordan opplever du at folk flest og ikke minst motebransjen forholder seg til hvor klærne deres er laget?

– Jeg vil ikke undervurdere folk, men har dessverre ikke inntrykk av at folk flest er så veldig opptatt av det. Det er jo altfor lett å lukke øynene og ikke tenke på det vi ikke ser. Da kan det være greit å ha i bakhodet at hvis et plagg virker “for billig”, er det gjerne noen andre som betaler prisen.

Flere norske designere velger å produsere kolleksjonene sine i Europa og Norge. Hva tenker du om dette?

– Jeg synes det er veldig bra. Det innebærer mindre langtransport, som er lik forurensning, og kortere reisevei gjør det også enklere for designerne å jevnlig besøke fabrikkene og samarbeidspartnerne sine. I Europa er også velferdssystemene bedre og lønningene høyere, og sjansen for at fabrikkarbeiderne blir behandlet dårlig er langt mindre.