Kunstner Eirik Lyster om popkultur, identitet og glimt av lykke. 

Han elsker glitter, glam og popkultur, og er en av våre mest lovende unge samtidskunstnere. Nå er han håndplukket av Pushwagner til å stille ut med utstillingen Somewhere Under The Rainbow i kunstprosjektet Window Box. VIXEN tok en prat med Eirik Lyster om lykke, smaken av blod og det største øyeblikket i kunstnerkarrieren.

Først av alt – grattis med utstillingsåpning! Hva tenker du om å være håndplukket av selveste Pushwagner?

– Tusen takk! Det føles veldig bra. Jeg tar det som et stort kompliment at Pushwagner liker kunsten min. Det var så mange mennesker som møtte opp på åpningen. På toppen av det hele så kom Pushwagner selv og han tegnet et portrett av meg i boken sin som jeg fikk etterpå. Åpningen av Somewhere Under The Rainbow er det største øyeblikket i karrieren min så langt.

LES OGSÅ: Nå kommer Kate Moss til Oslo

Hva betyr et prosjekt som Window Box for unge samtidskunstnere?

– Window Box er en veldig fin mulighet for kunstnere til å bli sett av et større publikum. Det at det også er en vindusboks betyr at utstillingen er åpen 24 timer i døgnet, og at mennesker som ikke nødvendigvis pleier å gå på galleriet får det med seg.

Hva kan vi vente oss av utstillingen din?

– Man kan vente seg å se noe som er like søtt som smaken av blod…

LES OGSÅ: Er dette verdens verste reklamefilm

Apropos søtt – jeg har inntrykk av at alle dine separatutstillingen har litt sånn happy-go-lucky-titler, men er du egentlig en sånn person?

– Jeg er ikke en sånn person i det hele tatt. Titlene på utstillingene mine får en mørkere undertone når man ser det i sammenheng med kunsten min. Det er i alle fall slik jeg ser det. Drømmeaktig, men som alle drømmer kan det fort gå over til et mareritt. Som for eksempel når man ser på et landskap eller et foto av en superstjerne – desto mer man zoomer inn desto mer ser man at det er en brutalitet og noe mørkere ved det enn det man så ved første øyekast. Har du sett åpningssekvensen av David Lynchs Blue Velvet? Litt sånn. Jeg synes så mange er obsessed med lykke og det å være lykkelige hele tiden. Jeg tror ikke på lykke. Altså, jeg liker å være lykkelig, men det er ikke en permanent tilstand jeg søker – det er glimt av lykke, og glimt av tristhet. Jeg forholder meg like mye til lykke som til mørke og tristhet, og setter pris på hva som kommer ut av begge deler på hver sin måte.

Ingen kan lære deg å bli kunstner, sa du til Natt&Dag i 2011 – hva mener du med det?

– Det jeg mente var at det som gjør en til kunstner eller ikke finnes ikke i en diplom, skole eller på et annet viktig papir som noen stempler og leverer til deg i posten. Det er noe som går mye dypere enn det. Som man enten har eller ikke. Det som ikke kan læres eller kjøpes. Som for eksempel at ingen lærte Andy Warhol eller Marilyn Monroe å bli akkurat dem. De bare hadde det. Det er det jeg mener.

LES OGSÅ: Se kjendisene lese slemme tweets om seg selv

Det er ikke til å stikke under en stol at du skiller deg deg ut, men er det individualitet eller oppmerksomhet det handler om?

– Jeg har fått utrolig mye uønsket oppmerksomhet for slik jeg ser ut, så det handler i alle fall ikke om det. Klær for meg ble en måte å ta inn i livet mitt det jeg ønsker å være en del av – popkulturen. Å se ut slik jeg føler meg. Jeg liker friheten til å finne meg selv opp på ny hver gang jeg blir inspirert, og ikke minst definere for meg selv hva som er skjønnhet. Dette er slik jeg er, og ikke bare ser ut.

Hvis du måtte beskrive kunsten din med tre ord – hvilke ville det vært?

– Pop. Poetisk. Brutalt.

Og hvis du fikk utdype?

– Jeg arbeider med pennetegning, skulptur og performace, og befinner meg i et poppoetisk univers hvor jeg arbeider med temaer som popkultur, identitet, død, berømmelse som fenomen og personlig ikonografi. Kunsten min har en repeterende estetikk som ofte er forbundet med det kommersielle, og jeg liker at publikum kan velge å bare se det som er på overflaten eller gå dypere inn. Når en ser på naturens brutale sider, hvordan død og fordervelse er omringet av skjønnhet, ser man på mange måter hvordan det kan sammenlignes med medias fokus på objekter 0g berømmelse som fenomen. Kunsten min er biografisk, men samtidig også en observasjon.

LES OGSÅ: Kjenner du igjen denne popstjernen?

Hvem inspirerer deg?

– Kunstnere som inspirerer meg er blant andre Keith Haring, Jeff Koons, Bjørk og Theodor Kittelsen. Noen ganger når jeg trenger råd eller føler meg ensom som kunstner, liker jeg å lese biografier eller se dokumentarer for å la legendene prate til meg. Det er fint å se at de store ikonene har vært gjennom mye av det man selv gjør og tenker på.

Du har flere ganger blitt omtalt som ung og lovende – vil du si at du fortsatt er det?

– Jeg føler ikke at det er helt opp til meg å si om jeg fortsatt blir sett på som ung og lovende eller om jeg er forbi det stadiet. Det handler jo om hvordan folk ser på meg, og ikke hvordan jeg ser på meg selv. Men det jeg vet er at jeg har hatt veldig mange utstillinger i årene som har gått, og får mye oppmerksomhet for det jeg gjør. Det føles utrolig bra å se tilbake på at det som en gang var en drøm er blitt virkeligheten min.

Utstilling Somewhere Under The Rainbow står til 24.mars i Window Box på Galleri Pushwagner.

Foto hovedbilde: Mari Torvanger Knap

9397228

Foto: Helle Navratil

Foto: Helle Navratil

Floral Brutal

Foto: Mari Torvanger Knap

Foto: Mari Torvanger Knap