Alt (?) er klart for det norske svaret på fashion week, Oslo Runway som braker løs til uka. På programmet står både etablerte designere som har vært med siden starten, nykommere og noen gjengangere. Blant dem er HAiKw/ med en litt annerledes tilnærming til det tradisjonelle visningsformatet og en sesongløs kolleksjon som også vises også for et publikum utenfor mote- og kunstsirkelen. 

LES OGSÅ: Designerpraten: Tom Wood: – Vi lærte mye av forrige runde

Foto: Martine Stenberg.

Som i andre europeiske storbyer og under fashion weeks generelt er visningene under Oslo Runway denne gang spredt over hele byen. For mens noen sverger til storstua Sentralen, som er selve hjertet under den nye, norske moteuka, velger flere designere denne sesongen å vise andre steder – og også såkalt off-schedule. For HAiKw/ vedkommende er altså sistnevnte faktum med forestilling på prosjektrommet 1857.

Et univers av blomstermønster, copyright-lignende vannmerker og fargeprøver preger kolleksjonen, som er inspirert av både trendrapporter og den japanske etterkrigstidens danseform butoh. Resultatet er i følge designerne selv en rekke klær som på samme tid er både skumle, eksperimentelle, avslappede og selvreflekterende. Det hele vises som en butho-forestilling i samarbeid med dansekunstneren Daisuke Yoshimoto og Oslo butoh-lab og den norske DJ-en og komponisten Bendik Baksaas torsdag.

Hva er egentlig sammenhengen mellom trendrapporter og butoh som kolleksjonen er inspirert av?

– Det er heller snakk om at opposites attract. Butoh sakter gjerne ned tiden ved å strekke bevegelser ut i slow motion – enhver rørelse er dypt motivert – mens moteindustrien herjer med klokka og speeder stadig opp selv mens den hevder at det er i tiden å sakte ned – i trendrapport-jargon kalt slow future.

Men trenger vi egentlig trendrapporter da – i en tid der moten i stor grad handler om egen, unik stil fremfor noe annet?

– Man bør definere “vi” litt nærmere før spørsmålet om behovet for trendrapporter besvares. Er det industrien, sosiologien eller den generelle befolkningen vi snakker om? På sitt beste kan trendrapporter være interessant lesning som gir oss innsikt i samfunnet vi lever i i dag og ser innover i fremtiden; tenk på strømninger politisk og teknologisk som påvirker de nære ting fra hvilken fiber som skal brukes i strikkegensere, fargen på brilleglass til hvordan man skal bruke sesongens tilbehør på gjengs vis. På sitt verste er trendrapporter absurd poesi i lav oppløsning som kan leses akkurat slik man selv vil – en slag Bruno-istisk tilnærming til mote. Og det er jo også veldig morsomt – så ja, kanskje vi trenger trendrapporter!

Visningsformatet denne gangen er mer som en forrestilling enn tradisjonell catwalk – hvorfor velger dere å gjøre det slik?

– Vi er interessert i nye måter å bruke og oppleve mote på – vi er alltid ute etter nye måter å kommunisere innholdet vårt.

Og dere gjør det ikke alene, men samarbeider med både dansekunstnere og -crew og musiker, dj og komponist? 

– Det er HAiKw/ definert kort; å haike betyr å bli med et stykke på veien, og navnet reflekterer direkte vår spesifikke innfallsvinkel til moten; verden drives av samarbeid og alt er morsommere når man er sammen.

Hva med location? På hvilken måte speiler den kolleksjonen og visningsformatet?

– 1857 er et fantatisk rom og gir en helt egen følelse. Dansere, klær og lyd blir konfrontert av dette rå, store, åpne rommet med kirkelignende akustikk. Rommet man befinner seg i gir alltid noe spesielt til en visning enten det er en messestand i en konferansehall eller en scenerigg on schedule. Rommet speiler kanskje ikke innholdet i arbeidet, men utvider det og gir det nye lag som vi benytter bevisst. I butoh er det også tradisjon for site specific arbeid.

Dere skal ha pop-up-butikk med utvalgte plagg fra kolleksjonen både før og etter forestilling – et slag See Now, Buy Now-konsept (?) som vi jo ser stadig mer av i motebransjen. Er det viktig for dere at kolleksjonen – i alle fall deler av den – er tilgjengelig umiddelbart?

– Vi elsker suvenirer. Opplevelsen er viktigst og den følelsen man har når man går ut av en forestilling kan leve lenger med merch. Livet er umiddelbart og i dette tilfellet er det et tounge in cheek-stikk til Slow-Future-NOW-retorikk fra trendrapportenes verden. At vi tilbyr deler av kolleksjonen også før visningen er en invitasjon til publikum til å delta på et vis de kan, som på en konsert der du kan kjøpe band-tees på parkeringsplassen enten det er bootleg eller ekte – fandom og deltakelse er nøkkelen.

Hele kolleksjonen er vel forøvrig sesongløs?

– Vi bryter med sesongsystemet som en del av en tanke vi har om at klær ikke kan bli utdatert – ever! Ref til trendrapporters tips om vintage eller future. Når skal vi egentlig begynne å gå i sølvdrakter og hvor fine blir ikke de i kombinasjon med en genser fra spring summer 2014?

Dere viser først for inviterte torsdag og holder så åpen visning fredag – hvor viktig er mote for folket-prinsippet for dere?

– Torsdagen fungerer som en utvidet versjon av en pressevisning. Fredagen representerer et skritt i retningen mot åpne, offentlige visninger der enhver kan komme som på teater eller konsert. Det er første gang vi åpner for en slik visning – som henvender seg utover mote- og kunstsirkelen.

Hva betyr et initiativ og en plattform som Oslo Runway for dere – og forøvrig norske designere og norsk mote generelt? Og trenger vi egentlig en egen, norsk moteuke?

– Vi er glade for at Oslo Runway, som samler presse fra Norge og utlandet, samler fokus om det som skjer i mote i Norge to ganger i året. De gjør en veldig god jobb i samarbeid med Tableau og Norwegian Fashion Hub med å skape oppmerksomhet rundt det som er en potensiell industri i Norge slik det jo er i Danmark og Sverige. En norsk moteuke er en naturlig del av demokratiseringen av mote som opplevelse – Norge er kanskje geografisk perifert, men for å sammenligne med musikkfestivaler så kan man si at Øyafestivalen i Oslo eller Riddu Riddu-festivalen i Kåfjord er viktige selv om Glastonbury arrangeres i England hver år.